Hva er bioplast?

Bioplast er en samlebetegnelse som betyr at plasten er produsert av biobasert masse som mais, stivelse, sukkerrør, cellulose, vegetabilske oljer. Bioplasten er enten biobasert eller bionedbrytbar.

Moderne sorteringsteknologi kan resirkulere biobasert plast, på lik linje med fossil plast. Bionedbrytbar plast kan brytes ned av mikroorganismer til CO2 eller annen biomasse. Bionedbrytbar plast kvalifiseres i 3 nivåer utfra nedbrytingsevne. De fleste typer må behandles i lukkede miljøer (kompostering/biogass). Mens noen kan brytes helt ned, i naturen, uten ytre påvirkning. Dersom nedbrytbar plast går til resirkulering reduserer den kvaliteten på øvrig resirkulert plast. Derfor er den lite egnet for resirkulering og behandles derfor i dag som restavfall.

Ulike typer bioplaster: ​

• Stivelsesbasert​
• Celluloseprodukter.​
• Polymelkesyre (PLA)​
• Poly-3-hydroksybutyrat (PHB)​
• Biologisk fremstilt polyetylen (PE)

I det følgende omtaler vi to eksempler litt nærmere: PLA for biobaserte og bionedbrytbare, og Bio PE for biobaserte og resirkulerbare, men ikke bionedbrytbare. 

PLA

PLA (polyaktisk syre) er en bioplast laget av melkesyre. Dette krever sukker eller stivelse, som hovedsakelig kommer fra sukkerrør eller mais fra Sør- eller Nord-Amerika. Dette sukkeret fermenteres til melkesyre før det polymeriseres til PLA. For å forbedre PLA-plastens egenskaper blir det ofte tilsatt tilsetningsstoffer, og blant disse kan det være noen fossilbaserte komponenter. 

Det resulterende granulatet kan deretter brukes i den vanlige plastprosesseringen, f.eks. bearbeides til kopp ved hjelp av sprøytestøping. Slike kopper kan f.eks. produseres i Europa, men også i Asia. Hvis PLA-produkter brukes, er det viktig å være klar over den begrensede holdbarheten og oppbevaringsbetingelsene (tørt og under 40 grader).

Etter bruk kan PLA produktene kildesorteres, men det kreves en separat materialstrøm for PLA. Materialet har en struktur som vil forringe kvaliteten dersom den blandes i materialstrømmen til tradisjonell plast. I Norge mangler vi i dag teknologi og infrastruktur til å behandle PLA i sorteringsanleggene. Den best egnede sorteringen vil da være restavfall. 

Det anbefales ikke å kompostere PLA, og det er til og med forbudt i noen land. Bioplast er uønsket i komposteringsanlegg fordi de ikke har noen verdiøkende egenskaper og anses som en forstyrrende substans i prosessen – ikke minst fordi den heller ikke kan skilles fra konvensjonell plast.

Bio-PE

Bio-PE, ofte kalt grønn PE, har de samme egenskapene som PE-plast (polyetylen), med den forskjell at bio-PE er biobasert, dvs at råmaterialet er sukkerrør eller maisstivelse. Produksjonen av sukkerrør og maisstivelse skjer hovedsakelig i Sør- og Nord-Amerika og er kun mulig i monokulturer. Derfor innebærer dette alltid en risiko for avskoging av regnskog samtidig som det krever stort forbruk av sprøytemidler. Etanol produseres fra råmaterialene (sukkerrør og mais), som i sin tur omdannes til bio-PE gjennom polymerisering. 

Bio-PE kan deretter resirkuleres sammen med fossilbasert PE fordi den har samme kjemiske struktur og samme egenskaper. PE bør om mulig kildesorteres som plast. Hvis en sorteringsinfrastruktur er tilgjengelig i det aktuelle landet, blir PE sortert ut i sorteringsanlegget og kan deretter brukes som resirkulert materiale. 

Nå kan dette resirkulerte materialet nedsirkuleres til et avløpsrør eller blomsterpotter. Av mattrygghetsgrunner er det ikke mulig å bruke denne plasten til produksjon av produkter som vil komme i kontakt med næringsmidler.